Jane Austen i florlett og svært underholdende innpakning

Emma Regi: Autumn de Wilde Storbritania Drama/komedie 2 timer 5 minutter Tillatt for alle Norsk kinopremiere 13. mars.

De første fem-ti minuttene frykter jeg at Emma skal være så lettbeint at den mister fotfeste og forsvinner i løse luften. Det er opera og klimrende trallala-musikk og pappa Woodhouse som kommer hoppende inn fra venstre i Bill Nighys skranglete skikkelse. Det er så kostymedrama at jeg noen øyeblikk glemmer handlingen for bare kyser og rysjer og broderier og håroppsatser og skjelvekrøller både foran og bag ørane, for å parafrasere Wilhelm Krag.

Bill Nighy glir etter hvert utmerket inn i rollen som Emmas pappa, Mr. Woodhouse.

Men så er det som om filmen finner sin helt egen form i nettopp dette lette, lett overdrevne, og bruker det som et effektivt redskap for å synliggjøre det latterlige og lattervekkende spillet rundt konvensjoner og realiteter, tilgjorthet og ekthet, rangstiger, klasseskiller og enkeltes forsøk på å klatre i det sosiale hirerarkiet.

Hovedpersonen Emma (nydelig spilt av Anya Taylor-Joy) er selvbevisst nok og rik nok til ikke å være fanget i den kvinnelige jakten på en velbeslått ektemann. Med sin både underholdende og interessante blanding av snobbethet, nesevishet og hjertevarme, inntar hun i stedet posisjonen seg som en mer eller mindre diskre Kirsten Giftekniv overfor sin nyslåtte (og sosialt underlegne) venninne Harriet (Mia Goth, aldeles bedårende) – alt mens hun småkrangler med husvennen George Knightley (Johnny Flynn) og posisjonerer med en slag ubesværet interesse/mangel på interesse i retning arvingen Frank Churchill.

Callum Turner spiller den litt mystiske og snart velbeslåtte kjekkasen Frank Churchill.

Alt dette fører selvsagt til forviklinger, både på kjærlighetsfronten til de involverte, og sosialt. For inn på banen kommer også uforliknelige Jane Fairfax (Amber Anderson), niesen til den noe enerverende Miss Bates (Miranda Hart). For hvem er egentlig forelsket i hvem? Dette er alle romantiske komediers mor. Men sjelden ser man det så elegant utført som her. Og med et så minneverdig galleri av bipersoner. Som den klysete presten, Mr. Elton, og – etter hvert – hans uspiselige kone.

Josh O’Connor og særlig Tanya Reynolds gjør ubetalelige rolletolkninger som presten Elton og hans kone.

Etter hvert som handlingen skrider frem, koser jeg meg faktisk mer og mer. Både over selve fortellingen, men også over noen vidunderlig koreograferte scener. Den ene er en piknik i det fri, med nærmest hele persongalleriet samlet i et bilde Manet kunne malt (bare mer påkledd), og dynket i pinlighet som strekker seg fra fraværet av samtaleemner til forsøk på samtale, for å kulminere i en absolutt upassenhet fra vår venninne Emmas side.

Mirnada Hart gjør en strålende rolle som den sosialt underlegne og særdeles pratsomme Miss Bates
Foto: Focus Features

Det andre er noen dansescener, som oppviser og sammenfatter alt fra sosietetens påfuglaktige fremferd, via erotisk spill til galanteri og ømhet. Regissør Autumn de Wilde legger også inn noen passasjer som kunne virket påtatte og anakronistiske. Den ene knytter seg til Knightleys første ankomst i filmen så vel som i huset til Woodhouse, der han foretar et totalt klesskifte som inkluderer at han et øyeblikk står kliss naken før tjenerskapet begynner å hjelpe ham med strømper og desslike. Den andre er en scene der Emma, stående foran peisen, drar opp empirekjolen og varmer sin bare rumpe. De Wilde får det ikke bare til å se organisk, naturlig ut innenfor filmens rammer. Når jeg ser det, tenker jeg at ja, akkurat slik må det jo ha vært.

Både kostymer og produksjonsdesign har en kledelig overdådighet som dessuten er både lekker og veldig vittig om man tar seg tid til (eller får tid til) å se nærmere etter. Det gjelder alt fra kakefat og hårpynt til den lekne bruken av gode, gammeldagse skjermbrett, knyttet særlig opp til pappa Woodhouses hypokondriske (eller alderdomsbetingede) forhold til trekk. Bare på ett plan blir overdådigheten enerverende: Musikken. Den gnager ikke bare i ørene. Av og til passer den rett og slett ikke inn. Særlig ikke en tilbakevendende salme, som jeg ikke begriper hva har der å gjøre.

Austens romaner synes å være en uutømmelig kilde til stadig nye filmatiseringer. Også Emma har vært å se i noen utgaver, blant annet Clueless, Amy Heckerlings moderniserte high school-variant fra 1995. Jeg vet at det blant Austen-fans finnes purister, hvorav noen ser med stor skepsis på en del filmatiseringer. Jeg er ikke der, og vet heller ikke hva de vil tenke om denne. Jeg bare konstaterer at jeg for min del hadde to storartede timer i kinosalen.