Franske følelser

Den skjønne tiden, regi: Nicolas Bedos, romantisk dramakomedie, Frankrike, 12 år, 1 time 55 minutter. Norsk kinopremiere 14. februar.

Kinoene selger denne inn som årets valentinsdag-film, og det er greit av to grunner. Den går godt utenpå de uoriginale, amerikanske romantiske komediene som vanligvis fyller denne rollen. Og den har noe å tilby både unge og godt voksne. Skjønt, noen fjortisfilm er det neppe, aldersgrensen til tross.

Den aldrende tegneren Victor (Daniel Auteuil) kjeder seg i samvær med sine nærmeste, og la meg legge til: Selv om det er en kjedsomhet som smaker av gretten gammel gubbe, er det en kjedsomhet jeg langt på vei kan forstå. Det er en kjedsomhet som knytter seg til alle de teknologiske greiene vi har utstyrt oss med, og som Victor mener har fjernet oss fra det ekte, det taktile. Selv har han mistet jobben som avistegner fordi avisen er blitt heldigital. Og som han sier: «De kjøper inn mye rart, men ikke tegninger.»

Selv om jeg syns hun er i overkant grinete, kan jeg forstå konen hans, Marianne (Fanny Ardant), som syns han er blitt dritkjedelig. Selv er hun psykoanalytiker med praksis både digitalt og analogt, for å si det sånn. Til slutt kaster hun ham ut.

Victors sønn har en barndomskompis, Antoine (Guillaume Canet) som har slått seg opp på en forretningside som både er genial og som illustrerer noe av det som kjeder og irriterer Victor. I et digert studioanlegg kan folk for atskillige euro få iscenesatt tablåer og hendelser i ulike tidsepoker. De kan spille historiske skikkelser, de kan spille ut fantasier, eller de kan «spille» seg selv i en faktisk eller kontrafaktisk setting, alt etter hva de har behov for.

Den aldrende Victor (Daniel Auteuil) gestalter seg selv som ung mann i 1974.

Antoine står i emosjonell takknemlighetsgjeld til Victor, og gir ham en gave. Han kan selv velge en tidsepoke å gestaltes i. Victor velger sitt yngre jeg, og året 1974, da han som gjest på kafeen La Belle Epoque møtte Marianne. Antoines egen kjæreste, Margot (Dora Tillier), får rollen som unge Marianne. De to har for øvrig selv et turbulent forhold. Som manus bruker Antoine Victors egen tegneserienovelle om hendelsen.

Margot (Dora Tillier) spiller Marianne slik hun var da hun og Victor møttes i 1974.

Historien tar noen veier som av og til blir iscenesettelse etter iscenesettelse på metanivå. Slik sett er den innimellom ganske original og sjarmerende. Wow-faktoren er ikke spesielt stor, den er mer «søt» på en måte som ikke bikker over i det klissete. Selv lar jeg meg underholde av hvordan 1974 iscenesettes på ganske gjenkjennelig vis; jeg var selv 18 det året. Særlig musikksporet treffer et sted i hjernen (og hjertet) der mye var glemt eller gjemt.

Antoine (Guillaume Canet) og to av assistene i regirommet, der de styrer de ulike forestillingene folk iscenesetter.

Hvor komisk filmen er, kommer an på øynene som ser og hva slags humor man har. Selv lo jeg ikke en eneste gang. Jeg trakk på smilebåndet noen ganger, men syns mye var mer bittersøtt enn morsomt. Men har man ikke de helt store forventningene, er dette en typisk fransk film man godt kan hygge seg med på en sutalaus kinokveld. Er man i et gammelt forhold, kan det attpåtil hende at følelsene får et oppsving.

Fanny Ardant spiller Victors kone Marianne.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s