Et bortgjemt mesterverk

Søndagens sykdom Manus og regi: Ramón Salazar, Spania. Tilgjengelig på Netflix

Noen filmer kommer bare på det helt riktige tidspunktet, akkurat når du trenger dem. Søndagens sykdom har ligget inne på skal se-listen min så lenge at jeg ikke husker hvordan den havnet der. Men i kveld ble den av litt tilfeldige grunner hentet frem. Og så viste det seg å være helt riktig film for meg til helt riktig tid.

Susie Sanchez som Anabel.

Historien er av stoff melodrama lages av, og det hele kunne gått riktig galt. Den sofistikerte og rike Anabel (Susi Sánchez) oppsøkes av en kvinne i 40-årene, som viser seg å være datteren hun forlot da denne var åtte år gammel. Hva vil Chiara (Barbara Lennie) henne? Ikke annet enn at Anabel skal tilbringe ti dager sammen med Chiara.

Herfra går filmen flere veier. Jeg vil ikke kalle dem uforutsigbare, bare dypt berørende. På sett og vis drar Chiara Anabel gjennom noen av de stadiene i livet hennes som hun ikke var til stede i, og det er så subtilt og nydelig gjort at jeg får frysninger. Og så er det noe mer.

En av grunnene til at Sánchez lykkes så overmåte, er tilbakeholdenheten han hele tiden viser. Det ulmer av innestengte følelser her. Det kunne blitt drama og tårer og utagering. I stedet er det blitt en poetisk, måteholden, vakker film å synke inn i, som dessuten er mollstemt klok på en måte som aldri blir påtrengende.

Barbara Lennie som Chiara.

Filmatisk plasserer Søndagens sykdom seg i det fineste av europeiske tradisjoner. Innimellom tenkte jeg at dette var noe Andrei Zvyagintsev kunne laget. Innimellom klinger noe bergmannsk gjennom, særlig Høstsonaten. Her er helt konkrete tråder og referanser til fransk film, og samtidig er dette utpreget spansk. Mye av æren hviler på fotograf Ricardo de Gracia, et ukjent blad i min bok, men herrejemini hvilke bilder, tablåer, dybder og stemninger han skaper. Han filmer røtter slik at du straks ser det metaforiske i dem, men uten at det virker påtatt. Han filmer interiører slik at de blir signifikante markører. Han er en billedkunstner av det formatet der du stadig får lyst til å trykke på stopp-knappen og bare nyte stillbildets maleriske kvaliteter.

Mor og datter i et berørende og signifikant øyeblikk.

Og det innrømmer jeg gladelig: Jeg syns det er veldig, veldig fint at en mann skriver så følsomt og innsiktsfullt om en aldrende kvinne, og om et vanskelig mor/datter-forhold. Idet jeg skriver denne setningen, ser jeg hvor feil den kommer ut – hvorfor skulle ikke en mann kunne skrive innsiktsfullt om dette, liksom? Men jeg lar det stå. Og jeg håper riktig mange finner frem til denne filmen. Av uforståelig grunner synes den å ha gått under mange radarer. Helst skulle jeg sett den på stort lerret, men når det ikke er mulig, er TV-skjermen bedre enn ingen ting. Dette er en film som virkelig fortjener å løftes frem.

En kommentar om “Et bortgjemt mesterverk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s