En fest av en film

Knives Out Manus og regi: Rian Johnson, USA, krim/komedie, 2 timer 10 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 6. desember

Hvor gøy Rian Johnson hadde det da han skrev manus kan man bare forestille seg. Jeg tror han nikoste seg, slik jeg er overbevist om at dette drømmelaget av noen skuespillere også gjorde mens de jobbet med filmen. Og produksjonsdesigneren, da han formet interiøret i det grandiose herskapshuset der herligheten foregår.

Knives Out er et slags Agatha Christie møter Roald Dahl, og resultatet er ellevilt underholdende. Dessuten er det ellevilt underholdende med stil, med et stort, stort hjerte og med klasseperspektiv.

LaKeith Stanfield og Noah Segan spiller etterforskerne Elliot og Wagner, Daniel Craig har rollen som privatetterforsker Benoit Blanc.
Alle foto: Norsk Film Distribusjon

Morgenen etter at krimforfatteren Harlan Thrombey (Christopher Plummer) har feiret 85-årsdagen med hele familien til stede – inkludert sin mor, som ingen vet alderen på – finner hushjelpen Fran (Edi Patterson) ham død, med avskåret strupe, på arbeidsrommet. Politifolkene Elliot og Wagner (LaKeith Stanfield fra Get Out og Sorry to Bother You, og Noah Segan) har allerede konkludert med at det er snakk om et selvmord, typisk, eller i tråd med forfatterens litterære plott. Så hvorfor driver de likevel og avhører familiemedlemmene? Og hvor kommer privatdetektiven Benoit Blanc (Daniel Craig) inn i bildet?

Ekteparet Linda og Richard Drysdale (Jamie Lee Curtis og Don Jonson) sammen med sykepleieren Marta (Ana de Armas)

Blanc er en slags moderne Hercule Poirot, bare uten mustasje og med metertjukk sørstatsaksent, og han tar snart over showet, på alle vis. Men først skal vi gjennom en presentasjon av familien, og den er av et sånt kaliber at jeg får lyst til å kjøre hele greien på repeat. Dels på grunn av de fiffige vekslingene mellom scener og situasjoner, mye på grunn av replikkene, mest fordi skuespillerne leverer varene så til de grader.

Harlans datter Linda spilles av Jamie Lee Curtis – hvor i all verden har hun vært i det siste? Uansett; hun er morsommere enn noen gang. Og rollen er formidabel. Hun har en mann, Richard (Don Johnson) og en arrogant og oppblåst drittsekk av en sønn (Chris Evans). Han heter Ransom, og kommer sent men godt inn i handlingen. Så er det svigerinnen hennes, Joni, spilt av Toni Collette i sedvanlig praktslag. Bloggeren og påvirkeren Joni driver et velværefirma og er mor til feministiske Meg (Katherine Langford), som får studiene finansiert av Harlan. Forfatteren har også en sønn, Walt (Michael Shannon), som driver forlaget Harlan gir ut bøkene på, og som sammen med konen Donna (Riki Lindhome) har en velkledd, blek og høyreorientert tenåringssønn – Jacob (Jaeden Martell). Sist, men ikke minst, har vi personen som kanskje sto Harlan nærmest, men som ikke inngår i familien: hans private sykepleier Marta Cabrera (Ana de Armas, som spilte Joi i Blade Runner 2049), datter av en illegal innvandrer og dessuten utstyrt med sin egen, fysiske løgndetektor: Hun kaster opp når hun ikke snakker sant.

Chris Evans er ekstremt god som drittsekken Ransom Drysdale.

Knives Out er meislet etter den klassiske hvem-gjorde-det-krimmen, overført til en samtid som kontinuerlig markeres gjennom dialoger og referanser, og samtidig får fylde fordi mye av handlingen dreier seg om arv og verdier, i både konkret og overført betydning. Det gjør den til noe langt mer enn en krim, men som sådan har historien så mange twister og innfall at det skal godt gjøres å gjette sammenhengen. Og er man så dreven i krimfaget at man greier det likevel, har man det uansett kostelig moro både før og etter at Blanc løser gåten. Både visuelt og plottmessig gjør Rian Johnson mesterlig bruk av det svære huset, som den eksentriske Harlan har utstyrt og overmøblert med effekter fra egne krimplott, inkludert en hemmelig inngang og en svær installasjon av ulike kniver og dolker.

Johnson øser liflig av mange arsenaler, og gir dem sin egen vri. En biljaktsekvens, for eksempel, som gjøres til en komplett meningsløshet. Den ene klisjeen etter den andre, som punkteres, eller hales ut i smartheter og vittigheter, eller parodier.

Daniel Craig og Ana de Armas.

Men dette er altså også noe mer. For bortsett fra Marta, politimennene og privatetterforsker Blanc, er filmen befolket av mennesker som har fått alt det de har her i verden rett i hendene, og anser sin rikdom og sine privilegier som en rettighet. De er overflatiske – blant annet insisterer de på at Marta er en del av familien, men ikke en av dem vet hvilket land hun opprinnelig kommer fra. De er egoistiske, arrogante, og de lider av en havesyke som velter ut straks Harlans testamente offentliggjøres. Du står helt fritt til å se dem som et bilde på USA.

Jeg har ikke sett Rian Johnsons Star Wars-filmer, men jeg har sett Looper en rekke ganger; og elsker den. Jeg elsker Knives Out allerede, og gleder meg til gjensyn. Også fordi den er så intrikat, og så smekkfull av detaljer, at man garantert vil finne noe nytt ved hvert gjensyn. Og så har den et av de mest potente, uforglemmelige sluttbildene jeg har sett på film i år.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s