Kvalmende og vakker

The Nightingale Manus og regi: Jennifer Kent, USA/Australia/Canada, drama, 2 timer 16 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 29. november

At jeg blir fysisk dårlig av en film hører til unntakene, men The Nightingale gjorde meg kvalm. Reaksjonen skyldes dels den realistiske og eksplisitte volden, dels den nærgående skildringen av brutalt kvinnehat og rasisme. Likevel er dette en film jeg anbefaler alle å se, selv om det gjør jævlig vondt å se den. Eller nettopp derfor. 

Aisling Franciosi gjør en fantastisk rolleprestasjon som den irske straffangen Clare.

Aisling Franciosi spiller Clare, og gjør det opprivende godt. Clare er en av mange straffanger som ble skipet over til Australia på 1800-tallet. Den unge irske kvinnen har sonet ferdig, er gift med en landsmann og har en liten datter. Men Hawkins, den hovmodige, britiske løytnanten hun tjener hos, trenerer papirene som viser at hun er fri – og oppfører seg for øvrig som om Clare var hans egen eiendom. Spilt av Sam Claflin står Hawkins frem som en slags legemliggjøring av ondskapens banalitet. Han er en middelmådighet på alle vis. Men han har altså denne makten som ligger i det faktum at han er hvit, bevæpnet og representerer den engelske kolonimakten.

Fryktelige ting skjer i kjølvannet av Clare og ektemannens forsøk på å få de nødvendige papirene. Halvgal av hat legger Clare ut på en risikabel hevntokt gjennom den tasmanske villmarken, ledsaget av Billy (Baykali Ganambarr), en aboriginer som kjenner området og kan lese spor – og som selv har erfart undertrykkernes nådeløshet.

Baykali Ganambarr spiller Billy, Clares guide.

Rammen er altså et hevndrama, men filmen strekker seg langt ut over det. Først og fremst er dette en nesten klinisk fremvisning av hvit mannsmakt i sin mest brutale form. Den er et feministisk kampskrift mot imperialisme, rasisme, misogyni og seksuelle overgrep. Jennifer Kent tvinger oss til å være vitne til maktutøvelsen slik den arter seg sett fra de maktesløses side, eller utøvd mot kroppene deres, bokstavelig talt. Når voldtekt skjer, holdes kamera tett opp til offerets ansikt. Når mennesker slaktes, rettes kamera mot vitnenes ansikter, forpinte av tilbakeholdt fortvilelse og raseri. Uhyrlighetene ville vært nærmest uutholdelig å bevitne om Kent ikke også hadde latt oss få være vitne til ofrenes rasende forsøk på å gjenerobre sin verdighet. Og om hun ikke hadde laget en så visuelt vakker film.

Sam Claflin har rollen som den brutale løytnant Hawkins.

Det ville, nærmest ugjennomtrengelige landskapet utnyttes for alt det har å by på av grønnsvær, tåke, uhyggelig nattemørke, lyder. Til tider er det som om landskapet speiler Clares martrede sinn. Og så er det den betakende skildringen av relasjonen mellom Clare og Billy, hvordan den beveger seg fra fiendtlig mistenksomhet til stadig større forståelse av hva de faktisk har felles, og til stadig større tillit. 

Jennifer Kent gjorde seg bemerket med den særegne grøsseren The Babadook (2014). På sett og vis er også The Nightingale en grøsser, bare mer uhyggelig enn de fleste grøssere – fordi uhyrlighetene den skildrer er faktiske realiteter. Det er også en på alle måter rasende film. Slik sett, og tematisk og filmatisk har den sterke likhetstrekk med Warwick Thorntons Sweet Country (2017). Også The Nightingale har islett av western; revisjonistisk i sin kompromissløse vilje til å fortelle historien fra et kvinneperspektiv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s