Jordskjelvfuglen Regi: Wash Westmoreland, drama/thriller. Netflix
Dramatiseringen av Susanna Jones’ roman bryter ikke nytt land, men som typisk «lørdagsfilm» er den stemningsfull og gåtefull så det holder, og med et riktig nais musikkfølge – særlig en sekvens fra en bar med et band som leverer musikk jeg virkelig skulle ønske jeg hadde hørt på ordentlig i 1989. Og så er det Alicia Vikander.
Vikander spiller Lucy Fly, en svensk oversetter som har gjort Japan til sitt nye hjemland, av grunner som avdekkes etter hvert, og som handler om mer enn kjærlighet til landets språk og kultur. Fly er ikke bare en gåtefull skikkelse, historien gjøres gåtefull ved at den hopper frem og tilbake i tid, og legger inn hint om et menneske forårsaker død.
Et tilfeldig møte med fotografen Teiji Matsuda (Naoki Kobayashi) blir innledningen til et kjærlighetsforhold, men også til undring for Lucys del. For hva skjedde med Sachi, den forrige kjæresten hans? Fotografiene han tok av henne gir noen hint.
Og så er det Lily Bridges (Riley Keough), relativt nyakommen til Japan, og forsvunnet, forstår vi ganske raskt. Men før det har Lucy og Lily blitt en slags venninner. Og Lily har kastet sine blikk mot Teiji.
Slik sett er filmen en slags løk, som skrelles skall for skall og som i så måte kanskje ikke imponerer underveis. Men det er en stemning i filmen som jeg liker, slik jeg liker Vikander og Keoughs spill. De er to motsetninger, og de utfyller og kontrasterer hverandre, og under ligger et evinnelig skurr som trekker oss som tilskuere gjennom filmen.
Jeg elsker Alicia Vikander, selv i de mest mediokre filmene hun har spilt i. Den siste virkelig gode rollen hun hadde var kanskje i Ex Machina. Og Keough er en utrolig interessant skuespiller, se bare hva hun gjør i så forskjellige filmer som Mad Max – Fury Road, Logan Lucky, It Comes at Night og American Honey. I Jordskjelvfuglen former de to kvinneportretter som minner meg om disse kulene som setter hverandre i bevegelse. De er motsetninger, men det er også tiltrekninger her, et merkverdig samspill og motspill jeg gjerne skulle sett utforsket nærmere.
Filmen trekker store veksler på japansk estetikk og natur, og Kumiko Ogawa og Michael Wilkonson leverer et utrolig lekkert kostymedesign som både kommuniserer med det japanske og med slutten av 80-tallet, uten å bli åttitallsoutrert.
Wash Westmoreland har ellers en blandet filmografi bak seg. Jeg var ikke spesielt begeistret for Colette, men synes Still Alice er en anstendig og god film om å få Alzheimers i relativt ung alder. I Jordskjelvfuglen gjør han noe helt annet, og det holder syns jeg. Særlig fordi dette er en film noir som i stor grad foregår i fullt dagslys, og som har en interessant skru på fenomenet femme fatale, her i form av en homme fatal. Det er en vel så realistisk tilnærming når saken handler om forsvunne, trolig døde kvinner, og gir filmen et visst feministisk ferniss.
Sørensens filmservice 