Skin Regi: Guy Nattiv, USA, biografisk drama, 1 time 30 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 22. november
Uansett hvor mange kunstneriske friheter som tas i denne dramatiseringen av Bryon Widners vei ut av et rasistisk, nynazistisk miljø, er det en historie som gjør et visst inntrykk. Ikke at jeg sitter igjen med et stort, innvendig wow, til det er Skin for lite vågal, filmatisk sett. Men som nesten rett-frem-fortalt historie er den helt ok, og med noen gode observasjoner og riktig fine skuespillerprestasjoner.
Skin har et åpenbart slektskap med Tony Kayes Oscar-nominerte American History X (1998), og selv om Jamie Bell ikke helt tangerer Edward Nortons rolletolkning, står det respekt av det nyanserte bildet av en type som både skremmer og som i bunn og grunn er sin egen fryktelige – og latterlige – klisje. Det gjelder for så vidt hele miljøet her. Voldelig, opphengt i norrøn mytologi, livsfarlig, brutalt, ekkelt, foraktfullt, her er det bare å pøse på. Det filmen lykkes i, er å på en enkel, men ikke usannsynlig måte forklare hvorfor og hvordan dette miljøet tiltrekker seg og radikaliserer unge, ubefestede, sinte, sårede sjeler.
For å si det kort: Miljøet tilbyr tilhørighet. En familie. Bill Camp spiller Fred «Hammer» Krager, en godt voksen autoritet som med tilsynelatende faderlig mildhet (sett fjorten ironiske hermetegn rundt det begrepet) styrer en gjeng «hvit makt-soldater» i Ohio i 2009. Vera Farmiga er fryktinngytende god som konen hans Shareen, eller Ma som hun kalles, forførerisk varm og omsorgsfull som familiens moderlige overhode, med tilbud om mat og varme bad og alt en forfrossen, utsøtt, hjemløs ungdom måtte trenge for å la seg lokke inn i en gruppe det er lettere å bli en del av enn å slippe fri fra.
Alle foto: Another World Entertainment
Jeg kjøper denne forklaringen som en delforklaring på fenomenet. Men siden det manipulerende aspektet får så stor plass i Skin, blir nynazismen også forstyrrende lite farlig – i politisk forstand. Filmen er særdeles tydelig på hvor farlige disse folkene er. Men den virker noe unnvikende rundt det faktum at rasister og nynazister søker sammen i slike grupper og organisasjoner fordi de mener det de står for. Fordi de anser seg som en overmakt. Fordi de tror på en ideologi.
Å vektlegge dette i større grad ville kanskje gitt en helt annen film. Skin synes mer drevet frem av et ønske om å vise at av-radikalisering er mulig, at folk kan ta til vett, men at dette er en prosess som i beste fall er uhyre skakende, i verste fall livsfarlig for den som vil ut.
Bell spiller altså den høyst relle Widner, en slags alfa-hann og eldste-sønn i denne sammenrasktede familien, der vold og trusler om vold virker disiplinerende også innad. Ved en tilfeldighet treffer han Julie Price og hennes tre barn på en tilstelning. De trekkes mot hverandre, og forholdet deres blir en gradvis utløsende faktor i Widners prosess bort fra det destruktive miljøet. Alle som har sett den fantastiske Netflix-serien Unbelievable, kan merke seg at Julie spilles av australske Danielle Macdonald, som i serien gjør uutslettelig inntrykk som voldtekstofferet Amber Stevenson. Også denne gangen er hun særdeles god.
Tegn og tatoveringer utgjør en viktig del av historien, både filmatisk og konkret. Widner jobber som tatovør, tatoveringer er en del av inntaksmarkørene i gruppen, og av identiteten. Samtidig er signalieffekten utad formidabel, her går man bokstavelig talt med identiteten, rasismen, nynazismen risset inn i huden. Å fjerne tatoveringene er smertefullt, og etterlater arr – i hvertfall i en periode. Dette utnyttes fint både som et frempek i filmen og som metafor.
Skin er er en helt alright og velspilt film, og gir en fin hommage til Daryle Lamont Jenkins (spilt av Mike Colter), antirasisten fra organisasjonen One People’s Project, som ble viktig for Widners vei ut, slik han har vært det for en rekke andre. Den gir en nøkkel til å forstå noen av faktorene som kan virke inn når særlig unge menn trekkes mot dette miljøet. Men det speiler ikke hele det store bildet.
Sørensens filmservice 