Stillfarent om sorg

En hvit, hvit dag Regi: Hlynur Palmason, drama, Island, 1 time 50 minutter 12 år. Norsk kinopremiere 15. november

Ingvar Sigurdsson har allerede innkassert et par priser for rollen som Ingimundur, og han vet vi er god. Filmens store overraskelse på skuespillersiden er Ída Mekkín Hlynsdóttir som barnebarnet hans, Salka. Hun fyller ut rommet ved siden av ham, og rommene hun er i, hun har en del fakter, men hun spiller uten fakter overhodet, med en naturlighet som imponerer og sjarmerer.

Sjarm er ellers et ord jeg ikke vil bruke i forbindelse med En hvit, hvit dag. Dette er en sorgtung film, en til tider dvelende film, og en film som ikke gir ved dørene. Den er ikke umiddelbart tilgjengelig, hvilket ikke betyr at den er utilgjengelig; bare at den bruker sin tid. Og det er fint.

Som Ingimundur svarer psykologen når denne spør hvem og hva han er: Han er mann, far, bestefar, politi. Snart forstår vi også at han er enkemann. I den lange åpningssekvensen har vi sett en bil kjøre på smale veier gjennom et tåkelagt landskap, før den brått skjærer ut i en sving, farer gjennom autovernet og ned i sjøen vi ikke ser. Mennesket i bilen skal vise seg å være Ingundurs kone.

Tiden som går fra det som kanskje var en ulykke, kanskje et selvdrap, manifesteres nydelig gjennom stillestående bilder av en bygning gjennom skiftende årstider og vær, mens hester gresser rundt huset. Bygningen er brukt til noe som nå er borte; det er i transformasjon. Det er Ingimundur som er i ferd med å bygge det om til bolighus for datter og svigersønn, Salkas foreldre.

Lik det islandske landskapet blir bygningen i seg selv en karakter i dette stillferdige dramaet, som rett nok inneholder noen kraftige, menneskelige utbrudd, men som mest av alt handler om tærende, uforløst sorg. I kjølvannet av konens bortgang får Ingmundur for seg at hun var utro, og han mistenker med hvem. Raseriet mot denne mannen synes å bli en følelse som, om den ikke setter sorgen til side, istedet blir noe han kan agere i forhold til på en måte han ikke makter når det gjelder sorgen.

Tittelen spiller på et islandsk ordtak om at på dager så hvite at landskapet går i ett, kan man høre de døde snakke. Og ser vi bak Palmasons visuelle stil og fortellermåte, er dette en relativt streit historie om sorg og sorgbearbeidelse. Palmason og fotograf Maria von Hausswollfs evne til å utnytte landskap, vær, bygninger, og å skape stemninger, gjør større inntrykk, sammen med Sigurdsson og unge Hlynsdóttirs spill. Det er noen uforglemmelige scener her, som av en steins ferd mot sjøbunnen, muligens en liknelse for Ingimars kones dødsferd samme veien, og tyngden i den hendelsen. Men som helhet etterlater ikke filmen – hos meg – samme uforglemmelige inntrykk som de beste av de siste årenes islandske filmer har gjort.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s