Panama-papirene – The Movie

The Laundromat Regi: Steven Soderbergh, USA. Tilgjengelig på Netflix

Vel, vel vel. Storartet filmkunst er ikke dette. Men Soderbergh er i det ekstra politiske hjørnet, og pøser passende nok på med en stor dose triks hentet fra verktøykassen til Bertold Brecht. Og det funker, på sin ganske underholdende, skolemesteraktige måte. For først og fremst er dette et lærestykke i vulgær kapitalisme, litt sånn som Adam McKays The Big Short funket som ditto.

Eiegode Ellen (Meryl Streep) oppdager at Hanna (Sharon Stone) har solgt Las Vegas-leiligheten hennes til rike russere.

Spol tilbake til april 2016, da 11,5 millioner dokumenter ble lekket fra Mossack Fonesca i Panama. Papirene viste at advokatfirmaet sto bak gigantiske pengeplasseringer i ulike skatteparadiser, gjort på vegne av banker, bedrifter, statsoverhoder, politikere og rikinger generelt.

Gary Oldman og Antonio Banderas som Jürgen Mossack og Ramon Fonesca.

I The Laundromat får vi Jürgen Mossack og Ramon Fonesca i skikkelsene til Gary Oldman og Antonio Banderas, ulastelig antrukket og med kledelig aksent. Med ironisk distanse geleider oss gjennom historien og virksomheten slik den utspant seg og ble drevet før avsløringen, supplert av ledsagende historier fra de som på ulikt vis ble rammet. Her har du den eiegode Ellen Martin (Meryl Streep), som blir enke etter en ulykke – bare for å oppdage at forsikringspengene (og mere til) synes slukt av usynlige ånder – les: et postkasseselskap på den karibiske øyen Nevis. Du har den mektige mister Boncamper (Jeffrey Wright), hvis skuddermudder omfatter langt mer enn å ha seg med datterens romkamerat. Og du har den like mektige kinesiske investoren Gu Kalai (Rosalind Chao), som liksom ikke liker korrupsjon i Kina, ha ha.


Tonen er lett, stoffet blytungt og knapt til å begripe for en som syns to magre sparekontoer i en presumtivt trygg bank er mer enn nok å holde styr på. Men Soderberg (og herrene Mossack og Fonesca) legger det hele frem såpass pedagogisk at det er enkelt å henge med. Noen ganger ler jeg høyt. Jeg skulle ønske jeg ble mer forbannet. Gjennom Ellen ønsker Soderberg åpenbart å spille på akkurat den strengen, men det funker ikke helt. Da funker de langt bedre, de overraskelsene Streep gir oss på slutten.

At jeg ikke blir mer rasende, skyldes filmens tone. Tror jeg. Årsaken kan selvsagt også være at verdens galskap har gjort meg nummen. Uansett: Vil du bli påminnet vulgærkapitalismens triks og fiks, får du det greit og underholdende oppsummert her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s