En stjerne fødes og forgår

Judy Regi: Rupert Goold, Storbritannia, drama, 1 time 58 minutter, 6 år

Renée Zellweger som Judy Garland er ikke akkurat en casting lett å forutse. Men det funker som bare det i en film som ellers ikke tar mange sjanser, men som av mange grunner bør kunne treffe et stort, voksent publikum.

Judy Garland er altså barnestjernen som ble formet av filmprodusent-mogulen Louis B. Mayer – via kyllingsuppe og streng kontroll, kan man si. Hun slo gjennom som 16-åring i megasuksessen Trollmannen fra Oz, men debuterte allerede tre år før og medvirket i nesten tretti filmer innen hun selv bikket tretti. Deretter opptrådte hun for det meste som sceneartist.

Unge Judy (Darci Shaw) på settet til Trollmannen fra Oz.

Om noe, er Judy en studie i barnestjernens forbannelse og konsekvensen av å dyrke frem barnestjerner uten å samtidig gi dem omsorg og fritid og en normal tilværelse. For Meyers er ungpiken først og fremst et produkt han når som helst kan sende tilbake til tilværelsen som Frances Ethel Gumm i Minnesota.

Filmen hopper relativt sømløst frem og tilbake mellom forholdene på settet til Trollmannen fra Oz og Garlands situasjon der hun som 46-åring står på bar bakke og samtidig slåss for foreldreretten til Lorna og Joey, barna hun har med sin tredje ektemann, Sidney Luft. Løsningen blir å etterlate ungene hos Sid, og dra til London der en rekke show forhåpentligvis skal få skikk på både økonomi og karriere.

Judy (René Zellweger) i Los Angeles sammen med barna Lorna og Joey Luft (Bella Ramsey og Rufus Sewell).

Men stjernen er på alle måter preget av et langt liv i showbusiness, der hun allerede som jente ble foret med piller for å stagge sulten, sove – eller holde seg våken gjennom lange, krevende arbeidsdager. Det går i piller og børst, og selv om londonpublikummet tar imot henne med åpne armer, er det ikke alltid hun er like skikket til å stå på scenen.

Men Zellweger, altså. Jeg har ikke sett henne på film siden Bridget Jones Baby i 2016. Og selv om hun der skal ha brukt en såkalt fat suit, har hun åpenbart gjennomgått en fysisk metamorforse i rollen som Garland. Det handler ikke så mye om at hun nødvendigvis må være tynn for å spille en kvinne som åpenbart ble drillet inn i noe som likner en ufrivillig spiseforstyrrelse. Det handler mest om hvordan hun fullstendig adapterer Garlands kroppsspråk, holdning, ganglag. Dessuten synger hun selv. Og hun synger godt.

Etter et langt liv med en diett av børst og piller, får Judy endelig smake kake. Her sammen med assistenten Rosalyn (Jessie Buckley) og kapellmester Burst (Royce Pierreson)

Zellweger imponerer mer enn selve filmen. Ikke at det er noe å utsette på den. Filmen er hederlig og streit, og byr dessuten på Jessie Buckley, som seiler opp som en av mine kommende favoritter etter rollene i Beast og Wild Rose. I tillegg kan estetikere notere seg Jany Temimes kostymer, som er til å få vann i munnen av. Ikke bare er de glitrende vakre i seg selv. Ved å legge seg nærmest som en overflate av skjønnhet over et menneske som har det ganske forferdelig, får de nærmest et metaforisk preg.

Det er et par riktig fine øyeblikk i filmen. Det ene oppstår når hun etter en sen kveld på scenen opplever noe som likner helt vanlig vanlighet, med kortspill etter et mislykket omelettmåltid, hjemme hos et aldrende homofilt par som også er hennes største fans. Det andre er sluttscenen, som – det innrømmer jeg glatt – fikk meg til å grine.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s