Wild Rose Regi: Tom Harper, drama, Storbritannia, 9 år, 1 time 40 minutter
Det er mye Bruce Springsteen og sår country i historien om Rose-Lynn Harlan, enslig tobarnsmor fra Glasgow, arbeiderklassejente med «tre akkorder og sannheten» tatovert på armen og hjertet og stemmen full av musikk.
Det er mye annet i Rose-Lynn, også. En god porsjon ADHD, vil jeg tro. En del brister når det kommer til sinnemestring og impulskontroll. Men først og fremst er hun full av store drømmer om å reise til Nashville, countrymusikkens Mekka, og bli den artisten hun faktisk er og har vært siden hun som fjortenåring begynte å opptre på hjembyens egen countryscene. Men det er langt fra Glasgow til Nashville. Ikke bare geografisk.
Når vaskeseddelen markedsfører Wild Rose som en original film, er det et utsagn som må tas med en neve salt. Historier om folk som sitter fast i en trøblete virkelighet, men som lever med en diger drøm er formidlet filmatisk et utall ganger før, og regissør Tom Harper tilfører den ikke noe nytt. Det betyr ikke at dette er en dårlig film. Det er først og fremst en film som bæres oppe av Jessie Buckley. Hun fyller den på alle måter komplekse Rose-Lynn med villskap, fandenivoldskhet, sårhet, forvirring og – ikke minst – en musikalsk råskap som oser av overskudd, men også av levd liv. Rett til kjernen av country-musikken der altså.
Fint er det også å se Julie Walters som Rose-Lynns mor. Dessuten gjør unge Daisy Littlefield inntrykk som Rose-Lynns datter Wynonna; et stille, lesende vesen som synes å ha lite til felles med sin mor. Rose-Lynns vanskeligheter i morsrollen er i det hele tatt balansert, sårt og realistisk skildret.
Og så er det en fabelaktig scene som brenner seg fast. Den må beskrives via en omvei som kanskje røper litt for mye, men når så er sagt: Dette er en film som forsåvidt er original når det kommer til å styre unna klisjeene. Den legger ut agn, men akkurat når du tror at åja, nå skjer A og så skjer B, så skjer faktisk ingen av delene.
I alle fall: Rose-Lynn jobber som hushjelp for Susannah (Sophie Okonedo), en varm og imøtekommende dame som raskt blir oppmerksom på hushjelpens talent. Da Susannah skal feire 50-årsdagen sin, kommer hun på den glimrende ideen å la Rose-Lynn opptre, fulgt av en folkefinansieringskampanje blant gjestene. Den skal gjøre det mulig for Rose-Lynn å reise til Nashville.
Det er andre grunner til at Rose-Lynn ikke er helt på plass når hun står på scenen og ser ut over selskapet. Men et lite øyeblikk er det som om kamera inntar ståstedet og blikket hennes, og glir over gjester utspjåket med fargerike cowboyhatter, oppblåste kaktuser og ditto overdimensjonerte puppestell som skal mime Dolly Parton. Alt sammen et slående uttrykk for manglende respekt for en sjanger som ofte står med hjertet i hånden, og som er like seriøs som både rock og klassisk, men som like ofte latterliggjøres og snakkes ned.
I kjølvannet av dette: Har du ikke et snev av sans for country, bør du holde deg hjemme. Liker du sjangeren i dens ærligste, ofte såreste form, er dette en film du vil like. Den er enkel, men den er varmt fortalt og ganske rørende.
Sørensens filmservice 
2 kommentarer om “Et sultent hjerte i Glasgow”