En forførende lagkake av en film

Forført Regi: Safy Nebbou, Frankrike, drama, 9 år, i time 42 minutter. Vises under BIFF. Ordinær kinopremiere 4. oktober

Flytende rundt på sosiale medier er vi enten fluer eller edderkopper, sier Claire (Juliette Binoche). Det er en god, presis beskrivelse; om enn ikke helt dekkende. Noe Claire selv snart skal demonstrere.

Clair underviser i litteratur ved et universitet i Paris. Hun er hun mor til to sønner, og – som 50-åring – forlatt av en ektemann som fant en langt yngre kvinne. Selv har hun funnet en yngre elsker. Det er når han trekker seg unna at ting begynner å balle seg for Clair.

For å holde seg sideveis orientert om ham via hans venn Alex, lager hun en falsk Facebook-profil der hun iscenesetter en smellvakker 24-åring hun kaller Clara. Hun snoker seg innpå Alex, som snart sitter på kroken. Men det gjør også Claire. Slik utvikles et virtuelt kjærlighetsforhold som gjør begge hektet. En tilleggseffekt er at Claire selv føler seg som en 24-åring. En litt mer uheldig tilleggseffekt er at chattingen og telefonsamtalene med Alex tar opp stadig mer av Clairs tilværelse og tid. Og han vil treffe henne. Det lar seg jo ikke gjøre.

Claire (Juliette Binoche) og Alex ( François Civil) i en av fortellingens diktede sekvenser.
Alle foto: Arthaus

Vi kommer inn i historien på et tidspunkt der Claire har brutt sammen og går til psykiater. Fortellingen følger hennes samtaler med denne, noe som danner ett av lagene i filmen. Det er flere, og de skal ikke røpes.

Noe av det fascinerende med Forført er at nettopp disse ulike lagene gjør det til en film som kan leses på flere måter. På ett plan er den et både reelt og metaforisk bilde på hvordan vi kan forelske oss i en annen basert på inntrykket vi skaper oss gjennom hva vi hører, ser og presenteres for. En bildedannelse som altså ikke behøver å være reell.

På et annet plan peker filmen på forpliktelsene det medfører å involvere seg i et annet menneskes liv; og tapets, sorgens og sinnets konsekvenser.

Juliette Binoche gjør med dette en av sine sterkeste rolletolkninger på lenge. Hennes Claire er både forførende og provoserende, rasende og sårbar. Hun er en skarpskodd intellektuell og feminist som nekter å gi slipp på sitt erotiske liv og potensial, og som stritter imot det den forestående alderdommen kan komme til å frata henne. At mannen har forlatt henne for en yngre kvinne blir i så måte et forstørrelsesglass. Men hun peker også på noe essensielt: Selv om hun er en selvstendig kvinne, vil hun bli ivaretatt. Som hun sier: Vi er aldri for gamle til å være små.

Samtidig er dette en film der iscenesettelse, diktning (i dobbel forstand), løgn og forstillelse utgjør noen av de ulike lagene og flyter sammen på fascinerende vis. Jeg kan ikke hjelpe deg hvis du lyver, sier Catherine Bormans, psykiateren (Nicole Garcia), vel vitende om at Claire kan være en like upålitelig forteller som hun er – eller var – en upålitelig kjærlighetsforbindelse for Alex.

Forholdet til den unge fotografen Alex spilles ut gjennom chatting og lange, intime telefonsamtaler.

Filmen gir ingen klare svar og trekker ingen konklusjoner. Men i sin åpenhet rundt det man kan kalle «den mangfoldige Claire», former den et stille, sårt og fascinerende kvinneportrett.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s