Nydelig fra Almadovar

Smerte og ære Regi: Pedro Almodovar, Spania, drama, 12 år, 2 timer 11 minutter. Norsk kinopremiere 27. september

I hellane som jeg elsker denne filmen! Antonio Banderas har knapt spilt bedre. Penelope Cruz sin rollefigur gir nydelige assosiasjoner til italienske klassikere, især Fellini. Hele filmen er en perfekt balansegang mellom akkurat passe distansert historiefortelling og det stoffet som smelter hjerter, for å si det banalt.

Og for en åpningssekvens! Banderas sittende under vann i et svømmebasseng, med lukkede øyne. Han holder pusten. Kamera følger et arr som løper fra navlen og opp til brystet. Så skyter skikkelsen til overflaten, og det klippes til fortiden, til kvinner som vasker klær i en elv. På ryggen av den ene sitter en liten gutt.

Scene fra den betakende åpningssekvensen, som fører rett over i en vidunderlig scene fra Salvadors barndom (se topp-bilde).
Alle foto: Norsk filmdistribusjon/El Deseo

Uten å ha sjekket forelegget, vil jeg tro det er en høyst personlig film, kanskje Almodovars mest personlige. Banderas spiller Salvador Mallo, en av Spanias mest meritterte filmskapere. Men det ærefulle ligger i stor grad bak ham. Tilværelsen i den mondene leiligheten i Madrid handler mer om å takle eller ikke takle en rekke fysisk smertefulle tilstander, som stadig hodepine, ryggprolaps og hyppige kvelningsanfall.

Etter 30 år restaureres en av hans første filmer for å vises på Cinemateket. I den anledning tar han kontakt med skuespilleren Alberto Crespo (Asier Etxeandia), som spilte i filmen, men tolket rollen på en måte Salvador var særdeles misfornøyd med. Utfallet ble uvennskap, og gjensynet er ikke akkurat hjertelig, men det skal vise seg å ha en sideeffekt: Salvador lærer å røyke heroin.

Regissør Salvador Mallo i klinsj med Alberto Crespo (Asier Etxeandia), skuespilleren han mener ødela en av hans første filmer.

Inn i denne historien veves altså tilbakeblikk på regissørens relativt fattige oppvekst, forholdet til moren Jazinta (Cruz) og hans lærenemhet og leselyst. Gutten spilles aldeles nydelig av unge Asier Flores, og tilbakeblikkene kommer (heldigvis) uten nåtidige markører eller minneutløsere. De glir bare frem og tilbake i handlingen, men vises samtidig signifikante omdreiningspunkter i oppveksten hans. Barndomsskildringen er like enkel som «huset» de bor i – en hule med kalkede vegger – og den er helt nydelig. Poetisk og nedpå, slik hele filmen er overraskende nedpå til å komme fra Almodovar. Det melodramatiske – eller teatralske som – for all del – gir farge og liv til filmene hans, er stort sett fraværende. Et lite tilløp er det her; i en scene der den prepubertale Salvador besvimer ved synet av en naken, ung adonis. Men også den scenen er bare … hva skal jeg si …? Bedårende.

Unge Salvador på flyttefot med sin mor (Penelope Cruz) og faren (Raul Arevalo), som bortsett fra denne scenen er fraværende gjennom hele filmen.

Det ville være feil å si at maskuliniteten er fraværende i Banderas skikkelse, vi snakker tross alt Banderas. Men han fører Salvador inn i forkammeret til alderdommen, og legger over ham et teppe av resignasjon – og depresjon. Det er jo, i likhet med andre av filmens temaer, ikke helt ukjent i Almodovars filmografi. Og det er godt mulig jeg tar feil når jeg mener dette kanskje er det beste Banderas har gjort; det kan være en feilslutning fordi dette portrettet er så nærgående og intimt. Men portrettet hans av denne mannen beveger meg dypt. Også når han oppfører seg litt dust. Også når han ligger utstrakt og glipper med øynene i heroinrus, eller beveger seg på denne måten mennesker gjør når de sliter med ryggprolaps. Eller riktigere: særlig da.

Ømheten denne skikkelsen vekker får ytterligere næring i et særdeles vakkert skildret møte mellom Salvador og Frederico (Leonardo Sbaraglia), en av hans store kjærligheter fra mange år tilbake. Den forener melankoli, kjærlighet, ømhet og gjenopplivet lyst på en så betakende måte at jeg får lyst til å grine.

«Det er ikke filmen som har endret seg, det er øynene dine,» sier en aldrende skuespiller når Salvador forteller henne om gjensynet med den restaurerte filmen, som han ikke var fornøyd med for 30 år siden. Det er også noe av kjernen i Smerte og ære. I bunn og grunn handler den om å se på fortiden med andre øyne og å forsones med det som har vært.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s