Bruce Springsteen goes Bollywood i Luton

Blinded by the Light Regi: Gurinder Chadha, Storbritannia, musikalsk drama, 9 år, 1 time 57 minutter. Norsk kinopremiere 27. september

Gjør klar for en film med sjarmfaktor minst like høy som 1980-tallets hår. Blinded by the Light er tøysete og søt og snål, og totalt gjennomsiktig og forutsigbar. Men innenfor sin lette feelgood-ramme greier den å si noe om musikkens frigjørende kraft – i dette tilfellet kraften i bruce Springsteens låter. I samme jafs, og i tråd med Springsteens musikalske univers, greier den også å si noe om klassetilhøringhet, om sosialt og kulturelt opprør, om å realisere drømmer – og om rasisme.

Filmen er inspirert av ungdomstiden til journalisten Sarfraz Manzoor og hans selvbiografiske bok – «Greetings from Bury Park: Race, Religion and Rock N’ Roll». I filmen heter unggutten Javed Kahn (Vivek Kalra). Han bor i det lavere middelklassestrøket Bury Park i Luton. Foreldrene har emigrert fra Pakistan. Faren – industriarbeider og familiens konservative overhode – vil at gutten skal bli eiendomsmegler. Javed selv vil bli forfatter.

Skolekameraten Roops (Aaron Phagura) er den som introduserer Javed for Bruce Springsteen.
Foto: SF Studios

Den store metamorfosen i den keitete og sjenerte ungguttens liv skjer da en skolekamerat introduserer ham for Bruce Springsteen. Fra andre siden av havet, fra New Jersey, fra Asbury Park kommer musikken, tekstene, som beskriver Javeds liv slik det er. Og alle vi som i formative år har opplevd å få soundtracket til vårt liv i fanget, eller som et hardt slag i hodet, vet så godt hva det går i.

Nikita Mehta, Kulvinder Ghir og Meera Ganatra spiller Javeds søster, far og mor.
Foto: SF Studios

Regissør Gurinder Chadha huskes spesielt for sjarmbomben «Bend it like Beckham» (2002), en fotballkomedie som kretset rundt noe av den samme lojalitetskonflikten mellom lidenskap og drømmer og tradisjonsbundet familie. Også da lesset hun på med bollywoodsk inspirasjon. Denne gangen drar hun det enda lenger. Med Springsteen-kassetten i walkmanen styrer hun tidvis filmen ut i et overskuddspreget Bollywood-landskap der både Javed, venner og tilfeldig forbipasserende bryter ut i sang og dans. Av og til ganske kårny å se på, og derfor også ganske gøy.

1980-tallet var også tiåret da britiske nynazister og rasister begynte å marsjere i gatene igjen.
Foto: SF Studios

Men det er mer her. Innimellom føles filmen som en tidskapsel laget for å minne oss om at 1980-tallet var mer enn høyt hår, vide bukser og store skulderputer. Det var Reagan og Margaret Thatcher, industrinedlegging og arbeidsledighet og streiker, og nynazister som igjen begynte å marsjere i gatene i Storbritannia. Det var et beinhardt tiår, politisk og sosialt, og filmen viser oss noe av dette. Javeds far mister jobben. Hvite drittunger pisser inn gjennom dørsprekken i hus der det bor mennesker av pakistansk herkomst. Eliza (Nell Williams) – Javeds kjik – er blant skolens mest politisk engasjerte, og deler ut løpesedler mot apartheid-politikken i Sør-Afrika.

Javeds kjæreste Eliza spilles med varm sjarm av Nell Williams.
Foto: SF Studios

Inn i dette glir altså Bruce Springsteens låter som et kommentarspor, som inspirasjonskilde, som en opprørsfanfare. Og det funker stort sett.

Filmen er slett ikke fri for irriterende klisjeer og søtladen sentimentalitet. Men denne gangen lar jeg sjarmen komme tiltalte til gode.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s