Dette er en av de beste og viktigste seriene på Netflix nå

«Unbelievable». Mini-serie på åtte episoder. Netflix.

Jeg måtte stålsette meg. Etter mange runder i kinosalen og foran TV-en der mer eller mindre grafiske voldteksskildringer skal fordøyes, har jeg fått et slags teflonbelegg. Det er helt nødvendig for å greie jobben som anmelder, men jeg utstår egentlig ikke den avstanden jeg har vært nødt til å legge mellom det som skjer på lerret/skjerm og mine egne erfaringer, erindringer og følelser.

I går var jeg hjemme alene, hadde fri, var sylte forkjølet og uten ork til annet enn å binge en serie. Men jeg ville ha kvalitet. «Unbelievable» viste seg å være kvalitet fra ende til annen. Og også fryktelig vond. Men slik etterforskerne Grace Rasmussen og Karen Duvall kommer inn i handlingen med all sin stamina og solidaritet med ofrene, kommer skuespillerne som gestalter dem inn som som en lise og en fryd i det ellers mørke dramaet. Rasmussen og Duvall spilles av to av mine favoritter – Toni Collette og Merrit Wever. Sistnevnte ikke fullt så kjent som førstnevnte, men elsket av alle som elsket seriene «Nurse Jackie» og den glimrende, feministiske westernserien «Godless». Også her gjør de to en ypperlig jobb som – sjangermessig tro – to høyst ulike, men like dedikerte etterforskere.

Serien baserer seg på en artikkel i et gravejournalistisk tidsskrift, og er sentrert rundt Marie (hjerteskjærende godt spilt av Katilyn Dever), en 16-åring med mange vonde erfaringer og en rekke fosterhjemsplasseringer bak seg. Da hun anmelder en nattlig og svært spesifikk overfallsvoldtekt, opplever hun det mange voldtatte utsettes for: å bli mistrodd. Hun ender med å innrømme falsk forklaring, etter en prosess som er et lærestykke i manipulasjon. For Marie, med hennes bakgrunn og på det punktet hun er i livet, får dette marerittaktige, ødeleggende konsekvenser. Interesserte kan merke seg at de tre første episodene, der mye vekt legges på Maries historie, er regissert av Lisa Cholodenko, filmskaperen bak nydelige The Kids are Alright fra 2010.

Serien veksler mellom Maries erfaringer og liv i staten Washington i 2008, og politiets jakt på en serievoldtekstmann i Colorado i 2011. Her er det Rasmussen og Duvall kommer inn. De jobber separat, for to ulike politidistrikt, men ser etter hvert nødvendigheten av å samarbeide. Trass det blytunge temaet, bidrar samspillet mellom Rasmussen/Duvall til å gi serien et innslag av letthet, av humor, og ikke minst – en stor porsjon varme som aldri oppleves klam, bare nødvendig og ekte.

Sammen gjør de Unbelievable til en svært realistisk og spennende politiserie der vi følger den nitide etterforskningen trinn for trinn, inn og ut av blindspor og med rom for sterk kritikk av politifaglige metoder og intern kultur.

Seriens aller største styrke er likevel perspektivet, som konsekvent er på kvinnene og ofrenes side, som vektelgger deres ulike reaksjonsmåter, deres sorg og raseri, og som aldri blir spekulativ i sin fremstilling av de brutale overgrepene. Gjennom ofrene tegnes også et realistisk bilde av hvor bredt en forbrytelse som voldtekt rammer.

Den eneste som avkles her, bokstavelig talt, er overgriperen, i en megetsigende scene etter fengslingen, der han til slutt står naken og eksponert i en celle med innsyn fra alle kanter.

Naturlig nok vegrer mange overgrepsutsatte seg for denne typen fiksjon. Man risikerer å trigge traumer. Det kan også skje her. Likevel nøler jeg ikke med å anbefale Unbelievable til dem som orker. Utgangspunktet her er ofrenes verdighet, overlevelsesevne og mulighet for å komme videre. Her er sterke elementer av katarsis. Selv grein jeg som et piska skinn. Av sinne, sorg og lettelse.