Poms – Livets dans Regi: Zara Hayes USA, komedie, 1 time 30 minutter, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 9. august
I likhet med mannlige kolleger vil mange kvinnelige, godt voksne skuespillere gjerne jobbe etter at de har fylt både 67 og 70. Men for damene står ikke rollene akkurat i kø. Derfor er det forståelig at de takker ja til filmer som dette. Men sett i lys av hva slags roller mennene tilbys, er det trist å se hva som tilbys veteraner som Diane Keaton, Jackie Weaver, Celia Weston, Rhea Pearlman og Pam Grier. Flate, uniteressante og helt uvirkelig kunstige figurer, sydd over en lest som gir inntrykk av at manusforfatterne knapt kan ha møtt et menneske over 67 i hele sitt liv.
Keaton spiller Martha, en kreftsyk kvinne som flytter fra New York til Georgia, der hun har tenkt å tilbringe sin siste levetid i en generisk, dritkjedelig seniorlandsby. Allerede her oppstår første problem, for selv om Martha knapt gis noen bakgrunnhistorie overhodet, fremstår hun ikke på noe slags vis som en kvinne som ville finne på noe slikt.
Vel fremme tas hun imot av Vicki (Weston), stedets selvbestaltede overkikador. Neste dame ut er nærmeste nabo, den lett innpåslitne og lettlivede Sheryl (Weaver).
Stedet tilbyr et utall klubber og aktiviteter, hvorav Martha ikke fristes av noe som helst. For hva er det hun har lyst til? Cheerleading. En aktivitet hun måtte gi opp da hun var skoleelev, fordi moren ble alvorlig syk. Snufs, liksom.
For all del, jeg vet ingen ting om cheerleading, og syns at aldrene damer, særlig aldrende damer som ganske snart skal dø, skal få holde på med hva pokker de vil. Men Poms lider under den samme uutholdelige banaliteten som Book Club gjorde – også den spesialskrevet for kvinnelige veteraner og rettet inn mot et godt voksent publikum som totalt underkjennes evnen til å forvente eller kreve kvalitet.
Marthas cheerleader-prosjekt nødvendiggjør audition, og inn kommer den uunngåelige scenen der vi tvinges til å sitte og liksom bli varme i hjertet av disse søte, litt rare gamle damene der de etter beste evne viser sine kunster og bevegelighet. Olive (Grier) som danser salsa. Ruby (Carol Sutton) som driver med aerobic. Den tidligere drillpiken Helen (Phyllis Sommerville). Etter hvert også Alice (Pearlman), som muligens har tatt livet av sin kvinneundertrykkende ektemann fordi han nektet henne å være med på moroa. Som ikke er spesielt moro.
I likhet med Martha, gis heller ikke disse damene noen bakgrunnshistorie som kaster en flik av lys på hva de har vært og hvem de er. Hver og en eksisterer kun som en konstruert figur som er der bare i kraft av sin rolle som type, for å skape et ensemble som samlet sett skal være sjarmerende. Det er ikke bare usjarmerende i seg selv, det undergraver også totalt budskapet i en film som tar mål av seg til å si noe om aldersdiskriminering.
Regissør Hayes har bakgrunn som dokumentarist, og som det kan hun være knallgod. Men i denne settingen mangler hun rytme, tempo og timing. I tillegg inneholder ikke manus en eneste virkelig god replikk. Det i seg selv er oppsiktsvekkende, gitt at både alderdommen og seniorlandsbyens miljø byr på stoff å lage komedier av. Men det må gjøres med troverdighet, og ikke minst: intelligens og finesse.
Sørensens filmservice 