Makaber midtsommerfest

Midsommar Manus og regi: Ari Aster, grøsser, USA, 2 timer 27 minutter, 15 år. Norsk kinopremiere 26. juli

Det skal han ha, regissøren av Hereditary, han er original så det holder. Midsommar holder kanskje ikke helt samme kvalitet som forgjengeren; den skremte ikke bare vettet av meg fra første sekund, kunstnerisk og psykologisk hadde den flere geniale trekk. Og der den var mørk, tematisk og visuelt, bader Midsommar, naturlig nok, i blekt, skandinavisk sommerlys. Men lyset bedrar.

Under det milde lyset, de blide, blonde, vennlige og tilsynelatende uskyldige menneskene som befolker filmens svenske landsby og de hvite, bunadsinspirerte folkedraktene de bærer, ulmer en like nattsvart sorg som den som gjennomsyret Hereditary. Men her er også noe mer. Og nettopp der ligger filmens fremste kvalitet. Aster utnytter mesterlig den himmelropende kontrasten mellom tilsynelatende idyll og faktisk bekmørke, omsorgsfull vennlighet og tradisjonsbetinget barbari.

Christian (Jack Reynor) møter en av landsbyens eldste og får en ganske beklemmende beskjed.
Foto: Nordisk Film Distribusjon

Men la oss ta det fra begynnelsen. I en glimrende og lett flimrende prolog presenteres vi for Dani, strålende spilt av britiske Florence Pugh. Og da mener jeg virkelig strålende. Undertrykt sorg velter ut av henne, og jeg tror like mye på den som jeg tror på måten hun prøver å holde den tilbake, ta seg sammen (for å si det banalt) og forsøksvis reetablere en normal tilværelse. Rollen og Pughs tolkning har i så måte sterke likhetstrekk med Toni Collettes i Hereditary. På denne måten bidrar de og Aster til å fornye grøssersjangeren og gjøre den filmatisk og kunstnerisk interessant.

Av grunner prologen gjør godt rede for, er Dani på randen av brudd med kjæresten Christian (Jack Reynor), en ikke spesielt empatisk, nær og omsorgsfull fyr. Eller snarere: Av sistnevnte grunner er han på randen av brudd med henne. Da en tragedie inntreffer blir han likevel værende hos sin traumatiserte kjæreste.

Christian studerer antropologi. Sammen med studiekameratene Josh (William Jackson Harper), Mark (Will Pulter, kjent bl.a fra The Revenant) og Pelle (Vilhelm Blomgren) reiser han til Hälsingland i Sverige for å studere det særegne samfunnet Pelle vokste opp i. Dani, fremdeles preget av sjokk og sorg, blir med.

Florence Pugh serverer en glimrende tolkning av rollen som traumatiserte Dani, her sammen med sin ikke spesielt empatiske kjæreste, Christian (Jack Reyonor).
Foto: Nordisk Film Distribusjon

Det vi presenteres for i Sverige er en underlig og (u)salig blanding av svensk folklore og gamle nordiske myter og tradisjoner. Her iler jeg til for å nevne at midt i alt det makabre som etter hvert skal utspille seg, varter Midsommar opp med store porsjoner humor. Kall den gjerne skakk og svart og burlesk. I så måte er den på sitt snilleste når den viser de i denne sammenhengen kulturelt ignorante og litt tradisjons- og historieløse amerikanerne virrende rundt i de svenske engene, redde for innsekter, og forvirrede, utilpasse og malplasserte i denne settingen av ritualer, runer og riter. At de fleste av oss ville blitt særdeles ukomfortable ved å bivåne noen av dem, er en annen sak.

Will Poulter spiller Mark, den største dusten blant de ignorante amerikanerne.
Foto: Nordisk Film Distribusjon

I dette ligger også en av flere tolkningsmuligheter. Selv leser jeg deler av det som utspiller seg som en sterk kritikk av måten mennesker ikke bare blindt underlegger seg tradisjoner, ofte groteske, men også internaliserer dem i livet slik at de fremstår som både selvvalgte og gledesfylte.

Likevel; først og fremst tolker jeg dette som en film der sorg og undertrykt sinne manifesterer seg i et helt nødvendig brudd; altså et kjærestebrudd, der raseri over svik kommer til uttrykk i noe som kan være brutale voldsfantasier. Nok et likhetstrekk med Hereditary der altså. Heller ikke denne gangen er klinkende klart om det vi ser er virkelig eller innbilt.

Også denne gangen står Pawel Pogorzelski bak kamera, og han alene gir meg lyst til å se filmen om igjen. I prologen viser han en bemerkelsesverdig evne til å skape tablåer som både er vakre og talende, og som effektivt visualiserer Danis angst, sorg og den inneklemte følelsen som følger av sorgen. Se bare hvordan han bruker speil og sære vinkler. Fremme i Sverige åpner landskapet seg opp, bokstavelig talt, med bilder fulle av detaljer og markører.

William Jackson Harper, Will Poulter, Florence Pugh og Jack Reynor har de sentrale rollene i denne bemerkelsesverdige grøsseren.
Foto: Nordisk Film Distribusjon

Midsommar er litt i lengste laget, og kunne noen steder tjent på litt mindre gørr og litt strammere regi. Men som i debutfilmen styrer Aster godt unna en hver grøsserklisje. Dette er ikke en film som får deg til å skvette i stolen. Men den er vemmelig, makaber og befriende surrealistisk og rar, og den slipper ikke taket.

En kommentar om “Makaber midtsommerfest

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s