Kunstnerens vekst og fall

Foto: Meazza Sambucetti/AP

Diego Maradona Regi: Asif Kapadia  Dokumentar, Storbritannia, 2 timer 9 minutter, aldersgrense 9 år. Norsk kinopremiere 5. juli

Noe av det fine med Asif Kapadias dokumentar er at du egentlig ikke trenger å være særlig interessert i fotball for å ha utbytte av den. Du trenger ikke vite noe om fotball, heller. På sett og vis fungerer den som en slags introduksjonsfilm; om ikke til spillet på banen som sådan, så som inngang for å forstå fotballens posisjon, kulturelt, sosialt, menneskelig. Ihvertfall fra mitt ståsted, og det er temmelig blankt når det kommer til selve spillet, reglene, finessene. Jo, jeg har sett en haug kamper gjennom livet, og gjenkjenner et suverent mål og god dribling når jeg ser det. Men denne filmen viser noe mer. Den viser Maradonas teknikk. Hva som gjorde ham så god. Det i seg selv er fascinerende. Og så har knapt noen annen film så tydelig vist fotballens nærmest religiøse betydning for folk.

Noe av det andre fine med dokumentaren, er at den forteller en universiell historie om en kunstners vekst og fall, gjenkjennelig også utenfor fotballbanen. Slik sett er det en del likhetstrekk mellom Diego Maradona og Amy, dokumentaren om Amy Winehouse som Kapadia fikk Oscar for i 2016.

I en medrivende åpningssekvens kryssklippes det mellom den unge og sjenerte Diegos debut i 1. divisjon og noe som likner en biljakt, men som viser seg å være Maradonas inntreden i Napoli, byen og klubben som skulle få så mye å si for – nettopp – hans vekst og fall som ballkunstner. Og her bruker jeg bevisst de to navnene slik. For noe av det filmen prøver å formidle, er skillet fotballspilleren selv skapte mellom mennesket og myten. Diego var, og forble, den sjenerte, usikre fattiggutten som vokste opp i slummen. Maradona var stjernen, den mytiske skikkelsen han måtte tre inn i for å greie presset, både på og utenfor banen. Slik sett var det «Maradona» som også ble Diegos bane.

Maradona og Napoli-president Corrado Ferlaino like etter at argentineren var signerte klubben i 1984, som datidens dyreste spiller.
Foto: Bob Thomas/Getty Images

Blant vennene mine tror jeg fotballkjærlighet og fotballforakt er sånn cirka 50/50 fordelt. Langt på vei kan jeg være enig med sistnevnte i at sporten tar for mye plass, er sauset ned i for mange penger, at det er skuddermudder ute og går på flere nivåer. Men alt dette overgås av øyeblikk som dem vi opplevde da Norges damelag spilte mot Australia i det pågående VM. Eller når vi ser det argentinerne kaller «det kosmiske svevet», der Maradona dribler ballen over halve banen og forbi seks motspillere, og scorer det avgjørende målet mot England i VM i 1986. Og det ikke så lenge etter at han hadde vært ute med den berømte hånden.

Og så er det dette andre elementet, som står så sterkt også i Diego Maradonas historie. For utallige barn og unge representerer fotballen en drøm om og mulighet for å komme ut av fattigdom. Ikke bare for egen del, men for familien. Det er en indivdiualistisk drøm, og den endrer ikke utbyttingens tidsalder, for å si det med Brecht. Men det er en mulighet som trigger innsatsvilje, og som gir håp. Håper er livsviktig.

Portrett av Maradona på en boligblokk i Napoli.

I så måte er det et fascinerende aspekt ved denne dokumentaren. Da Diego Maradona kom til Napoli, lå laget på bunnen av tabellen, og byen og dens innbyggere ble sett på med forakt i store deler av Italia. Både de og laget var Italias underdogs. Var det noe Diego selv hadde erfaring med, så var det å være en underdog. Dokumentaren antyder at italienernes syn på Napoli trigget en trolig lik del av sinne og oppdriftskraft hos Diego. Det virker plausibelt.

Så må jeg ile til og innrømme at jeg ikke helt har gjort hjemmeleksen. Planen var å se Emir Kusturicas dokumentar Maradona by Kusturica fra 2008, både som oppkjøring og for å sammenlikne. Og så gikk det rett og slett i glemmeboken. Men lysten til å se den ble ikke mindre etter dette; jeg innbiller meg at det er snakk om to høyst forskjellige filmer som kan utfylle hverandre.

Maradona arresteres i Buenos Aires i 1991 for å være i besittelse av et halvt kilo kokain.
Foto: Daniel Luna/AFP/Getty Images

Som tilfellet også var med Amy, har Kapida gravd frem og fått tilgang til ufattelige mengder filmatisk arkivmateriale både av privat og profesjonell karakter. Dermed byr den på gjensyn med uforglemmelige fotballøyeblikk, men også øyeblikk som virkelig viser medaljens bakside. Noe av det må Maradona bære ansvaret for selv. På banen var han et geni, utenfor banen betegnes han som morsom og intelligent, men han var ikke alltid like smart, for å si det sånn. Kapadias drivende, levende film viser dette i sin fulle bredde, men uten å moralisere. Slik tegner den et nyansert, balansert og på mange måter ømt bilde av fotballstjernen og mennesket Diego Maradona.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s