Yesterday Regi: Danny Boyle Romantisk/musikalsk komedie, Storbritannia, 1 time 56 minutter, tillatt for alle. Norsk kinopremiere 28. juni
For en fabelaktig ide denne filmen hviler på! For det første fordi selv en som ikke kan kalle seg verdens største Beatles-fan får gjenåpnet ørene for hvilken fantastisk musikk-katalog de fire etterlot seg. For det andre fordi filmen er en påminner om at kulturarv – i vid forstand – er noe som må forvaltes med vett og forstand. For det tredje fordi den viser hvor dypt musikken som ble lydsporet i vårt liv er rotfestet i hukommelsen vår, tilværelsen vår, og hvor viktig den er. Bare tenk om den en dag brått var fullstendig borte.
Det er akkurat hva som skjer her. I et mystisk øyeblikk går hele jordkloden i svart – i bokstavelig, men gjerne også overført betydning. Da lyset kommer på igjen, har menneskeheten mistet all erindring om at the Beatles noen gang har eksistert. Alle så nær som Jack Malik (Himseh Patel), en middelmådig visesanger som befinner seg så faretruende nær en buss idet lysene slukner at kollisjon er uunngåelig. Forslått og et par fortenner fattigere skal han vise seg å være den eneste som husker at det fantes noen som het Paul McCartney, Ringo Starr, John Lennon og George Harrison. Med det følger også uante muligheter for å bruke Beatles-låtene til å klatre til topps på pop-himmelen.
Jack Malik (Himseh Patel).
En fabelaktig ide gir ikke nødvendigvis en fabelaktig film. For meg er Yesterday mer en tilforlatelig, lettbeint hyggefilm med tidvis høy sjarmfaktor, mye fin musikk og glimt av god humor. Med Lily James i rollen som Ellie, Jacks manager, mangeårige venn og største fan, vris filmen også inn og ut av den tradisjonelle romantiske komedien.
Ringreven Richard Curtis er inne på manus-siden. Yesterday ikke er hans historie alene (den er også kreditert Jack Barth) og den når ikke opp til klassikere som Fire bryllup og en gravferd og Love Actually (selv om sistnevnte gikk litt i filler i lys av #metoo). Sånn sett er den mer i slekt med About Time. Ikke tematisk, mer som en film man enten må gi seg hen til, eller la være å se. Curtis er god til å lage typer; her blir jeg sittende og fnise godt av Kate McKinnons gode og infame portrett av Los Angeles-manageren Debra Hammer, selve innbegrepet og legemliggjøringen av pengepugeriet som tapper kunsten og kulturen for sjel om det får råde.
Yesterday vil heller ikke bli stående som Danny Boyles beste film, i min bok er det muligens 127 timer, nest etter Trainspotting. Om storsuksessen Slumdog Millionaire har stått seg, er jeg sannelig ikke sikker på, og Steve Jobs har jeg ikke sett. Det er noe vimsete ved Yesterday som både sjarmerer og irriterer, og noe lett sjangerforvirret og overflatisk som gjør den forutsigbar og fører til at låtene ikke helt kommer til sin rett før i aller siste musikknummer, som slett ikke er Beatles beste, men som fremføres med glød og overskudd for og sammen med det publikummet den kanskje traff sterkest.
Her er også en annen scene jeg elsker. Den er litt vanskelig å omtale uten å røpe for mye, men den knytter an til et Beatles-medlem og har en søt smak av dersom-hvis-såfremt-ifall som også rimer med noe av det jeg velger å lese som filmens budskap: At rikdom og berømmelse har en så voldsom pris at den anonyme vanligheten i hverdagen kanskje er å foretrekke.
Sørensens filmservice 