Sterk svensk skittenrealisme

Goliat Manus og regi: Peter Grönlund, drama, Sverige, 12 år, 1 time 28 minutter. Norsk kinopremiere 28. juni

Etterkrigstidens Skandinavia har vært preget av en sterk forestilling om arbeiderklassebarns muligheter for og vilje til å forflytte seg over i middelklassen. For veldig, veldig mange er det også sånn, derfor føler mange av oss en stor takknemlighet for velferdsstaten denne klassereisen hviler på. Ikke at klassereisen nødvendigvis har vært lett. For mange har den betydd tap av identitet og tilhørighet, kulturkollisjoner, nye og ukjente koder, lojalitetskonflikter og, ofte, en følelse av skam over egen bakgrunn. Men den har også åpnet for et hav av muligheter.

I lys av dette er det lett å glemme, eller bli blind for, at for noen kan klassereisen være vanskeligere enn for andre, kanskje umulig. Nettopp dette illustreres brutalt i Peter Grönlunds sterke, vonde film. Kimmie, den 17 år gamle hovedpersonen, har ikke engang middelklassen som mål, bare en lærlingekontrakt i Västerås, 30 mil unna den loslitte industribyen han bor i. 30 landeveismil, men et hav å krysse – av grunner jeg skal komme tilbake til.

Kimmies hjemby er en av mange svenske småbyer preget av fraflytning og arbeidsledighet, presist skildret blant annet i Gabriela Pichlers Amatører. I Goliat er livsvilkårende enda hardere. For Kimmies far, forhenværende industriarbeider, er kriminalitet blitt et smutthull å krype ned i for å holde nøden, namsmannen og sosialkontoret unna. Nå skal han inn og sone en dom, men noen i familien må ta seg av geskjeften imens. Faren peker på Kimmie, gutten som altså kun vil bort fra det hele.

På sett og vis er Goliat en legemliggjøring av fenomenet sosial arv, spilt ut i et miljø som sjelden vises eller kommer til orde i offentligheten, eller skildres autentisk og nyansert i skandinavisk film. Kimmie og familien hans kan godt kalles det moderne filleproletariatet. Fattigdommen springer en ikke i øynene ved første øyekast, familien har tak over hodet og mat på bordet, men her er flust med markører som røper hvor marginalisert de lever, både økonomisk og som gruppe.

Mor Jonna (Cornelia Andersson) sammen med Kimmie (Sebastian Ljungblad) og lillesøster Sara.
Foto: Mer filmdistribusjon

Noe av det fineste, og samtidig vondeste med Grönlunds film, er hvordan den får frem hvor sterke lojalitetsbåndene er innad, hvor sterk kjærligheten er. Særlig rørende er Kimmies forhold til lillesøsteren Sara; hvordan han putter dynen rundt henne når hun legger seg om kvelden, hvordan han – selv utvist fra skolen – prøver å nøre oppunder lærelysten hennes, i et miljø der bøker og boklig kunnskap omtales med forakt. Og så er det nettopp denne lojaliteten og kjærligheten som gjør at Kimmie risikerer å følge i sin fars fotspor, og bli sittende fast i en pøl av doplanging og vold.

Bildet sier alt om forholdet mellom Kimmie og lillesøsteren.
Foto: Mer filmdistrubosjon

Kimmie spilles av Sebastian Ljungblad, som kan minne litt om en veldig ung Mads Mikkelsen, og hvis ansiktsuttrykk har noe av den samme blandingen av lukkethet og uhyre følsomhet. Like imponerende er Joakim Sällquist, som spiller faren Roland. Han har selv bakgrunn som rusavhengig og kriminell, noe som kanskje forklarer autentisiteten som hviler over rolletolkningen. Eller rolletolkningene. Ingen av de medvirkende er profesjonelle skuespillere. Sällquist fikk rollen ved en tilfeldighet, og endte med å få den høythengende Gullbaggen for prestasjonen.

Det er et fascinerende farsportrett han tegner. Roland er hard og brutal, alt han tilsynelatende kan lære sønnen er å slå fra seg i slåsskamper. Men i disse forsøkene, der han hisser sønnens kanskje latente, men ikke utagerende aggresjon, anes en paradoksal blanding av tilkortkommenhet og desperat ømhet og omsorg. Vi aner hvilken kvern Roland er malt gjennom, og hva det har gjort med ham. Samtidig er det et nådeløst portrett av en voksen som kommer til kort, og som misbruker og unndrar seg sitt ansvar som voksen, og som far.

Regissør Peter Grönlund er en mester i autentisk miljøskildring.
Foto: Mer filmdistribusjon

Goliat er naturalistisk skittenrealisme i slekt med britisk sosialrealisme, som filmene til Ken Loach, men i skandinavisk setting. Vi så det samme i Grönlunds forrige film Flukten (2015). Foruten evnene som personinstruktør, utmerker han seg med et filmatisk blikk for miljøer og detaljer som uten å overforklare forteller alt om sted og tilstand, og som strekker seg fra gardinoppheng til gateløp og slitasje og rust. Særlig finurlig er valgplakatene som ofte ses i ytterkanten av bildet, og som sier mye om avstanden mellom de menneskene som skildres og den politiske virkeligheten og forståelsen for disse menneskenes livsvilkår. Derfor er Goliat viktig, både som menneskeskildring og politisk knyttneve.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s