Kjærlighetens sesonger Manus og regi: Mark O’Rowe, drama, Irland, 1 time 43 minutter, 12 år. Norsk kinopremiere 21. juni
Det skal den ha, denne filmen – for svært mange av oss er den i beste fall gjenkjennelig, ihvertfall delvis og på noen plan. Du har kjærligheten, og så har du alt som kan skje med den og med relasjonene. Du har begjær som brått oppstår fordi anledningen byr seg, eller fordi du trenger bekreftelse, eller bare fordi begjær og forelskelse er litt sånn der uhåndterlige størrelser. Du har shit happens og svik og sinne, nye forhold; hele seriemonogamiets runddans, om du vil.
Gjenkjennelse i seg selv er likevel ikke nok, spør du meg. Skal jeg orke å i nesten to timer ta innover meg andres bal med gjenkjennbare problemer, må det være noe mer der. Enten humor, som gjør meg i stand til å le av det som, sett litt skrått utenfra og på litt avstand, i bunn og grunn handler om vår menneskelige dårskap. Eller så må jeg få formidlet en eller annen dypere innsikt, en aha-opplevelse, et eller annet som treffer en nerve der det gjør vondt når erkjennelsen treffer, samtidig som erkjennelsen kjennes viktig og riktig.
Jeg har ikke behov for å bivåne folk lire av seg de samme banalitetene jeg selv kunne lirt av meg i et venneselskap etter litt for mange glass. Ikke hvis banalitetene ikke bringer meg et stykke videre. Og det gjør de ikke her.
Åpningsscenen introduserer et vennepar, eller rettere: to ektepar. Yvonne (Catherine Walker) og Chris (Andrew Scott) er på middagsbesøk hos Jim (Cillian Murphy) og Danielle (Eva Birthistle). Begge parene befinner seg i en pen og pyntelig øvre middelklasse, bosatt i en av Dublins forsteder. Eva og Yvonne er gamle, nære venninner. Allerede her stusser jeg når samtalen avslører at Jim knapt kjenner henne og Chris; og vice versa, all den tid parene har omtrent jevnaldrende barn og bor i samme by. Her er jeg kanskje i overkant streng med hensyn til troverdighet og relaisme, men to venninner som får ektemenn og barn omtrent samtidig pleier gjerne å trekke hverandres partnere og barn med inn i hverandres sfære. Men la gå.
Underveis i samtalen faller ord som fører Chris ut i et heftig og for de andre pinlig utbrudd. Utbruddet er en slags dominobrikke som setter i gang en kjedereaksjon. Og om det lå gnisninger og andre greier og vaket under overflaten fra før, sørger noen av de impliserte for at nye hemmeligheter bringes til torgs i relasjonen mellom de fire. Derfra og videre går det slag i slag, konkret og i overført betydning kan man si. Skjønt egentlig gjør det ikke det, for dette er ganske seigt, og aller seigest er dialogene.
Ikke for mitt bare liv kan jeg se for meg at virkelige mennesker snakker sammen slik de gjør her. Virkelige mennesker avbryter hverandre, leter etter ordene, snubler i dem. Særlig i følelsesladde situasjoner. Men her venter de stort sett høflig til den andre har snakket ut. Det er likevel ikke det verste. Det verste, eller kjedeligste, er at de aldri ytrer et ord som får meg til å spisse ørene. Aldri. Ikke en eneste gang. Trivialitetene renner bare ut av dem. Herregud.
Og så er det erotikken. Å skrive litterært om folk som har sex er vanskelig, det er sikkert vanskelig å filme også, men i all verden. Skal det først gjøres, må det gjøres slik at begjæret er troverdig, at ømheten står til troende, at man omtrent kan ta og føle på den nyforelskede kåtskapen som får folk til å gå ut av sitt gode skinn og sitt gode ekteskap og bli helt kokko i hode og kropp. Alt jeg ser her er tråkig humping. Gjesp.
Mark O’Row overbeviser verken som personinstruktør eller manusforfatter. Trass dyktige skuespillere greier han ikke å få stoffet til å leve, eller gi det noen relevans ut over den relative gjenkjennelsen. Med filmhistorien full av sterke ekteskaps- og relasjonsdramaer, kommer dette på alle vis til kort.
Sørensens filmservice 